Journalistens nye hverdag

I 2011 sto det i en artikkel på journalisten.no en «ønskeliste» for journalister for framtida: 

Det vil bli færre allmennjournalister med et bredt kunnskapsfelt. I framtida vil man i større grad ha behov for journalister som kan gå i dybden på et smalere fagfelt og journalister som behersker nye presentasjonsformer. Teknologi og journalistikk vil smelte sammen i større grad. Det åpner for andre rekrutteringsveier enn dagens tradisjonelle journalistutdanninger. (http://journalisten.no/node/34057)

Vel, det var da, og de nye presentasjonsformene har «for lengst» kommet på banen. Men hva har så dette gjort med måten å jobbe på for dagens journalister?

Det ser ut til at dagens journalister må kunne mye mer enn før (med før mener jeg da det tradisjonelle mediet – papiravisen – regjertere). Alt fra grunnleggende viten om sosiale medier, bruk av digitale verktøy, flerkanalpublisering, nettpublisering og dialog med leserne (debatt/kommentering). Sistnevnte har blitt veldig viktig da leserne, som idag sitter med både nettbrett, mobil og datamaskin, har muligheten til å bli en del av artiklene – hvilket har gjort at journalistene ikke lenger kjører enveis kommunikasjon men toveis kommunikasjon med mindre makt. Og da må journalisten vite hvordan å takle det.

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Men hva mer har så nettet gjort med måten redaksjonene jobber på? Her vil jeg trekke fram VG litt… Det virker nemlig som at de sparer mye på nett ved å samarbeide med andre nettsider når det kommer til enkelte saker. Et eksempel er E24 og Dine Penger når det kommer til økonomisaker (her blir lenkemulighetene brukt). Dette er jo bra for begge parter, da VG sparer arbeid og andre nettsider får mer popularitet. Dette gjelder også blogging, der enkelte bloggere blir stilt fram på nyhetssider i bytte mot «klikk». Men dette er også skremmende, da det blir mindre jobb til de utdannede journalistene.

Noe annet sentralt rundt dette temaet er direktheten… Nyhetene presenteres nemlig ikke lenger som før, men her og nå, og nyhetshusene tilbyr publikum live-sendinger av store samt små saker. Denne nye måten å framstille nyheter på tror jeg har gjort at journalistene må klare å kortfatte seg mer i måten de jobber på (de er nødt til å «jobbe kjappere» og publisere fortere), men de må gjøre det på en ryddig måte så ikke oppdateringer og hypertekst (lenkene) tar overhånd og gjør artiklene til kaos…

Dette var det siste blogginnlegget mitt, og jeg takker for meg!

Kilder

Advertisements

Bli mer kildekritisk!

Ikke alt er «fryd og gammen» på Internett; snarere tvert imot. Det er fordi den massive mengden med informasjon tilgjengelig nemlig ikke blir styrt av noen. (Det mangler «Internett-politi».) Jeg tror vi har blitt for vant til å bruke internett at vi ikke lenger er skeptiske til informasjonen vi møter. 

Slik som de sosiale mediene har vokst så betraktelig de siste årene – både i antall sosiale medier og antall brukere – har også usannhetene på nett vokst i spredning. Jeg merker selv at det er utrolig lett for meg å lese noe for så å videresende eller dele det uten å tenke noe videre over det. I mine øyne  har vi blitt så likegyldige over hvor informasjon kommer fra, at vi egentlig tror på alt vi kommer over. Som atferdsforsker Pelle G. Hansen så fint forklarer det: Når vi kommer over informasjon tenker vi bare «Jøss, så interessant!», også deler vi det videre. Vi har på en måte sluttet å stoppe opp for å tenke oss litt om, og jeg forstår rett og slett ikke hvorfor…

Har vi blitt for godtroende, eller bare for late? Vi lever i et hav av informasjon på Internett, og jeg forstår godt at vi

Vi må bli mer kritiske på internett - som detektiver. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.
Vi må bli mer kritiske på internett – som detektiver. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.

«kjøper det» når vi kommer over en fancy, ordentlig og velgjort webside eller ett eller annet fra munnen av bekjente på Facebook. Men vi må bli så utrolig mye flinkere til å koble Internett mot virkeligheten, og tenke over at websider kan bli kjøpt og betalt av hvem som helst og bli gjort så fin som bare det av kriminelle med onde hensikter. Og venner på sosiale medier deler ikke ofte sannheter, for ryktespredning av løgner er faktisk like stor her som i den virkelige verden med sladder. Et vanlig eksempel er f.eks. kjendis døde i bilulykke – et utsagn som er like sant som mange av artiklene i sladderbladet Se&hør.

Må vi få oss en på trynet før vi starter å ta ansvar for det vi tror på og deler videre? Nei, vi må rett og slett – unnskyld språket – slutte å være så jævla dumme og naive på Internett!

Det er ofte gratis å dele noe. Og du føler at du gjør noe, uten at du blir ansvarlig for eventuelle konsekvenser. For å unngå en slik situasjon bør du finne kilden til informasjon og stille utdypende spørsmål før du deler. For tiden forholder vi oss til all kunnskap på nettet som om den har blitt sjekket av journalister eller forskere. (Pelle G. Hansen, http://forskning.no/internett-medievitenskap/2014/03/forhold-deg-kildekritisk-til-sosiale-medier)

Jeg runder av med noen grunnleggende tips om sikkerthet på WWW: 1) Ikke åpne e-poster fra ukjente eller vedlegg som er «for gode til å være sanne» (premier, gaver med mer). 2) Bruk ikke offentlige PC-er til nettbank-aktivitet og annen bruk der du taster inn sensitiv informasjon om deg selv. 3) Skaff deg virusbeskyttelse, og benytt den jevnlig til å skanne maskinen. 4) Benytt brannmur. 5) Når du forhåndsbetaler; betal aldri via telegramoverføring da det er vanskelig å spore. 6) Vær forsiktig med hvor du registrerer mailadressen din. Jeg gjorde en feil en gang, og registrerte adressen min for å bli gratis produkttester, og fikk svi for det ved at den ble solgt til sendere av spam. 7) Oppdatér maskinen jevnlig for å besitte sikkerhetsfikser fra levereandører av programmene du bruker. 8) Utlevér aldri passord og pin-koder på nettet, og vit at noen kan «se over skulderen din» når du taster inn slikt.

Kilder

Må… bare… ferdigstille

Hei dere! Startet påskeferien i god tro om at jeg den første uka skulle ta igjen to blogginnlegg, men jeg havnet liksom i en slags påskemodus med alskens skigåing, baking, bålkos, besøk, trening, bilkjøring, sløving og diverse. Vel; nå er hvertfall 1 av 2 innlegg gjort ferdig, og du får den her: Jeg tror det at nettjournalistikken blir mye kritisert er fordi fortellerformen ennå er ukjent for de fleste. Det er rett og slett noe «for ferskt» som vi ennå ikke har lært oss å utnytte potensialet av, men jeg tror svarene ligger framfor oss, og at vi bare må lete, prøve og feile litt først for å finne de. Men ér det nødvendigvis negativt å fortsette med trenden om å «skape klikk»? 

En medietrend som nå er i bildet er nettsaker som starter med denne, dette, derfor, her og slik. Dette for å skape klikk. Fredrik Drevon mener journalistene bruker eksperter for å få klikk, og at leserne i bunn og grunn blir «idioter» av dette. Han nevner eksemplene slik blir du yngre, dette skjer i Syria akkurat nå, sjekk hva de sier, her er tipsene, slik blir du rik (med mer) som måter (setninger/overskrifter) nettaviser og magasiner lokker leserne sine med. Artikkelen han skrev, Slik banaliseres mediene, var god lesning, for jeg lærte at forskning viser at saker som starter med ordene nevnt ovenfor gir klikk. Men Fredrik virker negativ til de nye digitale mediene, så jeg ønsker her å nevne for ham om mulighetene nettavisene har:

Fordel en er bruk av de elektroniske lenkene*. Den andre fordelen er uten tvil faktumet at nettmediet kan lage saker både på det gamle journalistiske prinsippet** eller ved bruk av intervjuer, dokumenter, bakgrunnsstoff, videbiter mm. (kombinert med lenkemulighetene). Fordel tre: Mer makt til leserne ved at de blir delaktige i fortolkningen, og debatt er bra ved at det hindrer journalisten i å få for mye makt, pluss at det hjelper folk i det sosiale livet. Fordel fire: Multimedialiteten engasjerer mer av vårt sanse- og fortolkningsapparat. Fordel fem: Objektivitetsidealet øker, noe som gir mer info, vinklinger og lenker over hele nettet. Og sist, men ikke minst – fordel seks: En får umiddelbare nyheter og informerende nyheter fra overalt med en fyldig database.

*Hypertekst. Elektronisk tekst som inneholder koblinger til andre tekster/bilder.

**Fallende viktighet

2853719-chain
Bruk av hyperlenker gir leser først litt, så mer… (Illustrasjonsfoto: Colourbox.)

For å se tilbake på fordel fem, husker jeg lektor Martin Engebretsens ord i boka Å skrive for skjermen, at halvparten av deltakerne fra et panelstudie (1997-1999) mente nyhetene ikke var objektive nok, og hele 70 % ønsket mer informasjon. Nå dekkes disse punktene bedre. Og når det angår fordel én – bruk av hypertekst – var også dette noe panelet likte. I tillegg var de for både lange og korte framstillinger. Så; kort oppsummert mener jeg de seks fordelene er grunn nok til å ikke «se ned på» nyheter på de digitale mediene, men heller gi den nye formen på nett en sjanse. Noen mener nettavisene forflater journalistikken, men vi blir vel bedre med tiden?

Blogges!

Kilder

Hvordan kan nyhetsredaksjonene tjene på nettets potensial?

Nyheter på internett – med videoer som vedlegg, bildeserier og lenking til andre URL-adresser i hytt og pine – er ikke ferskvare. Og det har lenge vært mulighet for interaksjon mellom «brukere» i form av forum (debatter/debattsider). Men da jeg leste artikkelen iReporting oppdaget jeg en annen side av journalistikken: Nemlig at CNN bruker opplastninger av publikum som kilder til nyheter (både bilder og artikler). Her tenker jeg: Flott! For vi er jo engasjerte mennesker som har lyst å være med på å skape noe (i dette tilfelle nyheter). Tross det usikre rundt troverdigheten – mer arbeid til journalistene – tror jeg noe slikt kunne vært bra for den framtidige journalistikken også her til lands. Vi har jo allerede den hyppige bruken av «hashtags», og det har vist seg å dra leserne med på en positiv måte.

Interaksjon… Vi har CNNs måte å gjøre det på, men mer vanlig her i Norge er kommentering av nyhetsartikler. Når vi klikker oss inn på f.eks. VG.no og en spesiell artikkel får vi muligheten til å bli en del av artikkelen ved å kommentere under. Dette er vel og bra, men under en forelesning på skolen fikk jeg vite at nettbrett og mobil ikke har denne muligheten da nyhetshusene kjører forskjellig type innhold som kommer med på de ulike elektroniske duppedittene. En løsning her ville vært å gjøre debattering åpent for også smarttelefoner og nettbrett.

For å belyse en annen type mulighet for interaksjon vi har her til lands, drar jeg fram bloggingen. Blogger (opprinnelig weblogger etter ordene we blog) har vist seg å gi muligheten for relasjon og dialog mellom leser og journalist/blogger, og også her (som hos nyhetshusene) finnes muligheten for hyperlenker og hyppige oppdateringer. Og blogging har uten tvil blitt populært, da nyhetsbrevet Mandag Morgen anslo for et par år siden (oktober 2011) at antallet norske bloggere lå på rundt 30.000. Det negative er at det tar lengre tid, og du må egentlig være spesielt interessert for å havne på en særskilt blogg. Derfor får ikke like mange med seg debatter på blogger sånn som de gjør på nyhetssider (færre klikk).

Illustrasjonsfoto: Colourbox.
Illustrasjonsfoto: Colourbox.

Alt i alt tror jeg nyhetsredaksjonene etter mer erfaring vil vinne mtp. nettmediet, for de (journalistene) har alle mulighetene foran seg. Plassen å bruke er nemlig ikke «tvunget», som hos papiravisen… For på nettet kan journalistene publisere det de har av stoff og lenker uten å bekymre seg for om det blir for mye eller for lite tekst. Det får nemlig plass uansett grunnet det digitale nettets spesielle valgmuligheter for multimedia, hypertekst og layout (design). I tillegg gir nettet bedre visuelle fremstillinger i form av bilder med høy kvalitet!

Kilder

– iReporting (Palmer): http://tvn.sagepub.com/content/14/5/367.abstract

– http://onlinejournalismblog.com/2014/02/01/faq-what-does-blogging-add-to-journalism/

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Bloggen—en-ny-skriftkultur-6380883.html

– Martin Engebretsen (forelesning)

Vi har blitt noen «klikkere»

Hei! La oss ta utgangspunkt i nettavisenes journalistikk denne gang, og det den fører med seg. For det er ikke noe nytt at måten å lese nyheter på digitale plattformer er ulikt det å sitte med en papiravis en ettermiddag etter en bedre fortært middag. Jeg vil først dra fram valgmulighetene leseren har når det kommer til måten å lese på. Leseren kan velge å se på tidligere artikler i sammenheng med den saken en kommer over (for å få et historisk perspektiv eller innblikk), «hoppe» til andre sider angående saken, eller bare velge å konsentrere seg om en rask oppsummering i form av f.eks. en videosnutt. Denne «klikkingen» er sentralt innen nyhetsformidling på nett, og kulturjournalist Jan Zahl dro fram et noe spesielt eksperiment i en artikkel vi fikk i oppgave å lese (under bildet).

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Åsa Linderborg (kulturredaktør) gjorde et eksperiment på nett for å se på forskjellen i antall klikk. Hun ga ut to ulike overskrifter – der overskriften med ordet «analsex» viste seg å få 10 ganger så mange klikk som den andre, «kjedelige» overskriften. Hva forteller dette oss? Jo, nemlig at spicy ord tiltrekker lesere – enten vi inrømmer det eller ei. (For det er jo de av oss som gir uttrykk for at vi er så veldig opptatt av politikk og krig og sånn, selv om det ikke alltid er tilfelle.) Men hva kan vi så gjøre når det viser seg at klikkingen har kommet for å bli? Jo, vi kan dra utnytte av det at attraksjon er viktig på nett.

For – rett etter «informasjon» og «meningsutveksling» – drar en av våre forelesere, Martin Engebretsen, fram i Å skrive for skjermen at leserne er opptatte av en opplevelse og fascinasjon – attraksjon. Og dette må vi da kunne dra fordel av? Jeg tenker at det ikke vil skade å bruke mer av de oppfinnsomme titlene som «Liker best analsex» så fremst det ikke går utover selve innholdet i teksten. For det blir jo bevist ovenfor at ord som er litt på kanten tiltrekker lesere. Men samtidig er leserne så veldig opptatt av kvalitet i det de leser, så en god mellomting ville da vært en spicy overskrift med tilhørende godt tekstmateriale.

Blogges.

Hypertekstens mulighet

Howdy! Det har vært litt stille her på bloggen i det siste da jeg for en stund tilbake ble bitt av en nesten 2 uker lang influensa, i tillegg til at jeg var på familiebesøk i Brattvåg (Haram kommune). Da viruset endelig ga seg ble det atter foreleseninger, trening, dusjing, spising, lekser og soving… For så å bli repetert. Lever nemlig et ganske rutinepreget liv, og det kan høres kjedelig ut, for det er det faktisk. På den annen side må man leve litt kjedelig iblant for å få ting i perspektiv, for å få tenkt, og for å få gjort viktige ting. Livet kan nemlig ikke alltid være en fest, og selv om sosialiseringsbiten mangler fyller jeg dagene med dette for å ta vare på meg selv og sikre meg en framtid med jobbmuligheter. For som Steven King sa det: «Talent is cheaper than table salt. What separates the talented individual from the successful one is a lot of hard work.»

Frisk, fokusert og fornøyd. Mer om meg her (Eksempel på bruk av hypertekst.)

Så til ukens tema, nemlig hypertekst. Det er kort fortalt et konsept som gir flere parallelle hendelsesforløp i f.eks. en artikkel, og det er opp til deg hvor du ønsker å starte, hva du ønsker å lese og hva du vil klikke deg inn på. Du ser eksempler i nettaviser der ulike informasjonsbiter som tekst, bilde, video og oversikter til sammen danner det endelige resultatet. Informasjonsbitene kalles for noder, og vi får tilgang til disse via programmerte «adresselapper» – såkalte lenker.

La oss nå ta for oss de vidt forskjellige litterære sjangrene novelle (skjønnlitteratur) og kronikk (sakprosa). Begge disse har gode muligheter for bruk av hypertekst på nettet. Novellen, for eksempel, kan bygges opp på en annerledes måte ved at én person skriver begynnelsen mens andre fyller på varierte fortsettelser via lenker. Dette utgjør «flere» noveller av én novelle – alle med forskjellige utfall. Det negative med dette er vel at leseropplevelsen blir dårligere mtp. oppdelingen. Hvordan kan så kronikken ta fordel av hypertekststrukturen? En kronikk er en seriøs artikkel – om et aktuelt emne – som ofte står langt framme i avisen. Den er til vanlig skrevet på en lineær måte der trykkingen (publiseringen) bestemmer lesemønsteret til leseren, fra topp til bunn. Ved bruk av hypertekst kan en kronikk belyse flere sider av en sak ved å lenke til lignende saker – evnt. en debatt i tilknytning saken. Dette gir større bredde, økt objektivitet og tilgang til informasjonsmateriale med en felles, gjensidig relevans. Så til utfordringen: Nodenes oppdeling og forgreiningene kan virke forvirrende, og viktig info kan gå tapt. Og er ikke en god nok struktur på plass vil bruken av hypertekst miste sin funksjon.

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Til slutt vil jeg bare få inn noen tanker om denne bloggingen: Som et verktøy innenfor skolearbeidet føler jeg at jeg lærer mer av å blogge. Jeg får virkelig viklet inn mine egne, innerste tanker i de temaene som taes opp, og det utgjør på en måte ekstra lærdom ved at en går mer fram og tilbake i pensum, tenker, analyserer, skriver, tenker litt igjen, for igjen å skrive. Pensumet sitter uten tvil mye bedre! Blogges.  

Kilder

Engebretsen, M. (2002). Å skrive for skjermen. Kristiansand: IJ-forlaget.

Engebretsen, M. (?). En skjermet verden – Tekstuelle spørsmål i en digital tid. Hentet 16.02.15, fra http://home.uia.no/martine/skjermet.html

Innovasjon, innovasjon, innovasjon!

Hei, og velkommen til mitt mekka av engasjement mht. den nye digitale verden. Idag skal jeg snakke om den nye journalismen, som til dags dato ikke er fullt utviklet og redegjort for. Bakgrunnen til uttrykket kom etter at de nye medienes popularitet slo til og sank papiravisenes tall over allerede to tiår. Nå korrigeres nemlig den velkjente journalistikken til noe helt annet fordelt på papir, nettbrett, mobil og PC. I mine – og mange andres øyne – er dette synd for det «gode, gamle», men vi kan ikke endre det faktumet at Internett har tatt mye over, så vi må derfor jobbe med den – ikke mot den. 

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Før jeg går inn på mulighetene nettavisene har, vil jeg reflektere litt rundt papiravisene. Annonseinntektene har falt med 48 % siden 2006, 10 % av avisene i USA går konkurs og det er snaue 22 % i alderen 18-34 som leser printede aviser (Pavlik, s. 183). Som jeg ser det er det nettopp denne gruppen mennesker som vil kunne løfte den økonomiske tilværelsen til papiravisen, men hva kan så gjøres for å dra flere unge lesere? Som ung nyhetskonsument selv vil jeg påpeke viktigheten av ennå større bredde i papiravisen, da spesielt i form av mer kultur. Som Pavliks artikkel tilsier er urbane byfolk og de unge opptatt av det lokale, så det hadde ikke vært dumt å satse mer på stoff av det som faktisk skjer rundt omkring. I tillegg tror jeg portrett-baserte artikler og flere feature-artikler ville slått an – de av typen man ser i bl.a. Aftenpostens A-magasinet og VGs VG helg.

Da hopper jeg brått videre: Nettavisene kjemper idag mot Google og Facebook, som på svært kort tid har kapret en stor andel av annonseinntektene i verden… Med de nye mediene sitter nettavisene på en stor utfordring for å dra betalende lesende på nettet. Utfordringen her tror jeg er å skape ennå mer spennende ikke-lineære artikler med stor form for multimodalitet. (For dere som er ukjente for begrepet er multimodalitet et samarbeid mellom flere typer tegnsystemer, som bilde, lyd, tekst og video; såkalte «sammensatte tekster».) Vi må dra det visuelt videre som denne artikkelen fra NY Times har gjort strålende: http://www.nytimes.com/newsgraphics/2013/10/27/south-china-sea/. Imponerende, hva? Muligheten er nemlig der, men det er ikke å legge på is at denne type multimodalitet krever ekstra tid og ressurser, men så teknologisk utviklet verden har blitt og med så mange brukere på Internett som stadig utforsker og blir mer tekniske er det jo et marked der ute. Nå venter det bare å se hvordan nettavisene griper disse enorme utfordringene.

Blogges.

Kilde

– Pavlik, John V. (2013). Innovation and the future of journalism. http://dx.doi.org/10.1080/21670811.2012.756666