Alle disse nye mediene…

For en teknologisk gjeng med «sauer» vi har blitt! Unnskyld uttrykket, men når jeg ser folk på gaten går de med hodene begravd ned i mobilen, som zombier. Og når venninne- og familiegjenger møtes har vi telefonen vår max. 30 cm fra synsfeltet vårt. Det er skremmende hvor spennende dette nettet og alle disse applikasjonene vi i dag kan benytte oss av (og bli avhengige av) har blitt. Det har eskalert sånn på få år, og nå finnes det både Pinterest, Instagram, Twitter, Facebook, Snapchat mm., og jeg vil tro at de fleste ungdommer (og barn) bruker flere av disse daglig. Jeg gjør i hvertfall det. 

På den annen side synes jeg det er bra at Instagram har tatt litt over for Facebook, for FB har blitt så alt for utviklet (innviklet) i alle retninger. Også er det det der med personetvernet der inne, da… Det er ikke bare å skjønne seg på det. Jeg syns heller ikke noe om det at FB har begynt å vise reklameannonser identiske med de søk du ellers gjør på nettet, og det er for meg overveldende og plagsom reklame – for jeg er jo ikke der inne for å se på det. I tillegg har FB blitt «litt for mye», og den med flere nye medier både på iPad, PC/Macbook og smarttelefoner spiser opp så veldig mye av hverdagen vår at vi liksom ikke oppfatter det lenger. Vi må bli mer uoppdaterte. Vi må snu litt om. Litt skremmende når «jenter på 15 og 16 år bruker i snitt tre timer i døgnet på sosiale medier, og gutter på samme alder bruker nesten to timer, viser en undersøkelse fra Medietilsynet fra tidligere i år.» (http://www.nrk.no/nordland/_-alle-vi-kjenner-har-to-profiler-pa-instagram-1.12022375) Og jeg tror ikke det er de realistiske tallene, heller.

Most popular logotypes of social networking applications
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

(Men så var det den Snapchaten, da…) Vi finner alle våre mest interessante av de nye mediene, og i mitt tilfelle har jeg blitt (kanskje) litt for glad i Snapchat-appen. Der legger man ut bilder av hverdagen sin på «news feed» og direkte til venner. Men; som student tar jeg bevisst små grep og litt avstand fra den altfor tekniske hverdagen ved å holde meg til de gode, gammeldagse skrivebøkene når det kommer til hjemmelekser og forelesninger i tilknytning UiA. Det får da være måte på hvor mye man skal bruke dataen til. Blogges.

Det kodede internettet

Vi har alle vært der… I en flukt fra virkeligheten – enten i form av en morfinrus, timevis med musikkavspilling (musikkterapi), tv-serietitting, trening for å frigi lykkeferomonene serotonin eller lesing av erotiske noveller. I teorien er de aktiviteter, men som med cyberspace er de samtidig en flukt fra oss selv – en type gjøremål som bidrar til at vi ikke tenker så mye på det virkelige liv. Vi går «ut av oss selv». A state of mind, om du vil. Jeg var i mine yngre dager opptatt av cyberspace – da spesielt spill som The Sims og skaping av byer o.l. i SimCity og Rollercoaster Tycoon. Men i forhold til i dag virket det så uskyldig da, for vi gjorde andre ting også. Nå vier de fleste mesteparten av tiden og livet sitt til å leve via en falsk verden, og det er synd å tenke på at verden oppfattes som så vanskelig at mange flykter unna den og dens motganger ved å bunkre seg inn i «a second life» på nettet.

Da internett-revolusjonen oppsto på midten av 1990-tallet åpnet en ny verden seg. I starten var fenomenet forbeholdt universitet og forskningssenter, men det nådde raskt ut til alle i samfunnet. Vi ble brukere av et sted der frie meninger kunne spille fritt, og det overveldende ønsket om å løsrives fra staten etter kommunismens avtakelse viste seg større her. Men i hvilken retning beveger egentlig internettet seg, og i hvilken grad er vi egentlig fri? Ikke minst – hvilke verdier skal beskyttes? John Parry Barlow (tekstforfatter) ønsket world wide web velkommen med dette (oversatt fra engelsk): «Regjeringene i den industrialiserte verden, dere trette giganter av kjøtt og stål, jeg kommer fra cyperspace, det nye hjemmet i sinnet. På vegne av framtiden, ber jeg dere fra fortiden om å la oss være i fred. Dere er ikke velkomne blant oss, og du har ingen suverenitet der vi samles.» Som jeg har skjønt det er det en utfordring for staten å gripe inn i nettets knotete koder, pakke- og linjesvitsjing med mer, men de har tydeligvis funnet litt fram i jungelen ved hjelp av ormer som usynlig går gjennom datamaskiner for å se om det finnes noe av kriminell karakter å ta tak i. Positivt.

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.

Reglene for internett (kodene; Code is law*) minner mye om anarki, der de som ønsker kan leve i en alternativ og politisk annerledes verden uten lover og regler. Men dette stemmer heller ikke, for søker du etter barneporno eller truer verden med en terrorist-video vil du (forhåpentligvis) bli tatt. Kort oppsummert en ganske grei utøvelse av liberalisme og dens fordeling mellom individet og staten, i mine øyne. Blogges.

*Begrep av Lawrence Lessig, Code version 2.0

Mitt mål med faget KOM 109 (Digital formidling)

Jeg innleder dette første blogginnlegget mitt med en lett gjennomgang av hva temaet for denne bloggen er, nemlig formidling på nettet og den muligheten for toveis kommunikasjon blogging fører med seg. Jeg skal learning by doing (John Dewey) – i dette tilfellet være en blogger. 

Først: Hva er en «blogger»? Jo, det er en – i mine øyne noe spesielle – form for journalist som når ut til folket via en Uniform Resource Locator (URL) på din favoritt nettleser… Eller, den når ut til de som av helt merkelige grunner ønsker å titte på hva akkurat rare du tenker, gjør og mener til daglig. I denne sammenhengen dette prosjektet for å lære mer om innføring i digitale kommunikasjons- og distribusjonsformer. For det er nemlig dét en blogger gjør: Distribuerer til verden, med et nesten frustrert ønske om å få kommunikasjon igjen for det; at flest mulige individer skal åpne øynene opp for nettopp deg.

Selve oppgaven: «Hva ønsker jeg å få ut av dette kurset, og hvordan skal jeg nå det målet?» Vel, jeg skal blogge som bare det og ha i bakhodet at det jeg tenker og reflekterer for så å put it out there, betyr noe! Jeg skal utfordre meg selv til å tenke og tro at min mening betyr noe. Tror det blir utfordring nok i seg selv. Så får jeg bare håpe at denne måten å utnytte nettets kapasitet og muligheter gir meg noen lesere.

Selfie shoes
Jeg tar ett skritt inn i bloggverdenen.

Hvem er jeg, så? Vel, om jeg hadde valgt å skrive på min dialekt i stedet for denne saklige og ordentlige bokmålen, hadde dere fort funnet ut at jeg er en ekte, hardbarka finnmarking. (Okei, hardbarka er vel å ta litt hardt i.) Jeg reiste i august i fjor fra Finnmark helt øverst i landet til det herlige sørlandet helt nederst i landet for en forandring. Jeg trengte en ny og frisk start, og jeg må si at kontrastene for lenge siden har spilt på seg. Da trekker jeg spesielt fram klimaet. Det har nemlig i flere måneder vært snø og ekstrem kulde i min hjemstedskommune, og å ikke ha opplevd annet enn «winter wonderland» i løpet av mine 23 korte år her i verden, gjør at forskjellen merkes betraktelig. Savnet er stort, så da var det ekstra gledelig å komme ut av døra i dag å se at det faktisk var kommet sne hit også. Den forsvinner vel med regnet i løpet av få dager (om ikke alt idag), men det var så uforventet og prima at jeg ikke skal klage. Blogges.